Illustrasjonsbilde

EUPPT 2026 dag 2

Dag to under EUPPT2026 i Stockholm startet med blant andre Ragnhild Håkstad, som key note speaker. Hun har også vært med i den vitenskapelige programkomiteen for EUPPT2026 på vegne av Faggruppa for barne- og ungdomsfysioterapi. Nedenfor gjengir faggruppestyret innholdet i noe av de faglige innleggene vi fikk med oss i løpet av de siste to dagene av kongressen. Det var et allsidig program som tok for seg mange tema og mange postere. Det var kun en poster fra Norge, om normalfoten ved Gøril Eide og Jukka Immonen fra Trondheim kommune. Vi oppfordrer flere til å benytte seg av muligheten for å sende inn poster til neste Europeiske barnefysioterapikongress i 2028 eller til Fysioterapikongressen 2028!

Publisert Sist oppdatert
Gøril Eide og Jukka Immonen

Keynote speaker på dag to, Eero Haapala PT, senior lecturer, PhD (Finland) holdt et innlegg med tittelen  

“Does optimising cardiovascular health boost brain power?”

Under foredraget ble det presentert forskning som viser hvordan livsstil i barne- og ungdomsårene kan påvirke læring, kognitiv utvikling og psykisk helse langt inn i voksenlivet.

Barne- og ungdomsårene er en kritisk periode for hjernens utvikling. Samtidig lever stadig flere barn og unge med risikofaktorer som overvekt, insulinresistens, ugunstige blodlipidverdier og lavt aktivitetsnivå. Mange får også for lite søvn og vokser opp i et miljø preget av økt skjermbruk, høyt sukkerinntak og eksponering for nikotinprodukter. Selv om hver enkelt faktor har betydning, er det særlig kombinasjonen av flere ugunstige livsstilsfaktorer som kan påvirke både hjerte- og hjernehelse negativt.

Et sentralt tema i foredraget var American Heart Associations Life’s Essential 8, et verktøy som samler åtte faktorer som er viktige for god hjerte- og karhelse: kosthold, fysisk aktivitet, søvn, nikotineksponering, kroppsvekt/kroppssammensetning, blodlipider, blodsukker og blodtrykk. Til sammen gir disse faktorene et bilde av den samlede hjerte- og karhelsen, fra dårlig til optimal.

Selv om Life’s Essential 8 opprinnelig ble utviklet for å vurdere risiko for hjerte- og karsykdom, viser forskning at mange av de samme faktorene også har stor betydning for hjernens utvikling og funksjon. Hjerte- og hjernehelse er tett knyttet sammen gjennom felles biologiske, livsstilsrelaterte og psykososiale mekanismer. Foredragsholderen illustrerte dette med et tankevekkende utsagn: «Hovedfunksjonen til kroppen er å bære hjernen rundt.» Budskapet var at forholdene vi legger til rette for i kroppen, også påvirker hjernens utviklingsmuligheter. 

Haapala viste til at barn og unge med bedre hjertehelse ofte har større kortikalt volum og tykkere hjernebark. Dette er strukturer som er knyttet til bedre eksekutive funksjoner som planlegging, problemløsning, impulskontroll og oppmerksomhet. På den andre siden er fedme assosiert med svakere kognitiv funksjon.

Også søvn og kosthold ble løftet frem som viktige byggesteiner for hjernehelse. Bedre søvnkvalitet er forbundet med gunstig utvikling av hjernestrukturer, mens etterlevelse av nordiske kostråd ser ut til å henge sammen med bedre kognitive ferdigheter. Høyt inntak av frukt, bær og grønnsaker ble koblet til bedre resultater på intelligensmål, mens et kosthold med mye bearbeidet og rødt kjøtt var forbundet med svakere resultater.

Haapala fremhevet viktigheten av regelmessig fysisk aktivitet som bidrar til å redusere risikoen for dyslipidemi, hypertensjon, fedme og andre kardiometabolske forstyrrelser, men også påvirker hjernen direkte. Barn og unge som er mer fysisk aktive, viser gjennomgående bedre eksekutive funksjoner enn jevnaldrende med lavere aktivitetsnivå.

Samtidig utfordret foredraget en ensidig vektlegging av de velkjente anbefalingene om minst 60 minutter fysisk aktivitet daglig. For voksne kan antall aktive minutter være et nyttig mål, men for barn er spørsmålet også hva disse minuttene fylles med. Motoriske ferdigheter er bare i begrenset grad omtalt i aktivitetsanbefalingene, til tross for at motorisk læring ser ut til å være svært viktig for hjernens utvikling.

Forskningen tyder på at aktiviteter som utfordrer koordinasjon, balanse, styrke, fart og sammensatte motoriske ferdigheter gir større gevinster for hjernen enn fysisk aktivitet alene. Lek, utforsking og læring av nye bevegelser stimulerer hjernen på andre måter enn repetitiv trening. Tidlig utvikling av motorisk kompetanse ser ut til å være en viktig faktor for senere kognitiv funksjon.

Take home message: God hjerte- og karhelse legger grunnlaget for god hjernehelse. Dersom målet er å styrke barns læring, utvikling og fremtidige helse, bør innsatsen rettes mot hele spekteret av faktorene i Life’s Essential 8. Særlig ble betydningen av variert fysisk aktivitet og utvikling av motoriske ferdigheter fremhevet som sentrale tiltak for å støtte hjernens utvikling fra tidlig alder.

“Play as therapeutic tool in pediatric physiotherapy”

ved Ragnhild Håkstad, PhD, PT, Specialist in peadiatric and youth physiotherapy MNFF, Associate professor (Norway).

Ragnhild Håkstad under innlegg

Håkstad fulgte opp innlegget til Haapola med at lek er et viktig verktøy i fysioterapi for å fremme barns motoriske utvikling, mestring og motivasjon. Gjennom samspill, gjensidighet og tilpasning kan fysioterapeuten skape meningsfulle og engasjerende aktiviteter. Det sentrale er å integrere motoriske utfordringer naturlig i leken, noe som krever kreativitet og fleksibilitet fra terapeuten. 

Håkstad rettet særlig oppmerksomheten til det komplekse samspillet mellom fysioterapeuten og barnet. Hun har undersøkt hvordan disse samhandlingene påvirker de terapeutiske resultatene, og fremhevet betydningen av gjensidighet, tilpasning og felles intensjoner mellom fysioterapeut og barn.

Hun understreket betydningen av at terapeuten styrker barnets motivasjon, engasjement og “jeg kan”-følelse gjennom plassering, støtte, utgangstilling og miljø som gir barnet mulighet til å være i leken. Terapeuten bør fremme barnets egeninitierte bevegelser, la barnet styre ut fra egen motivasjon og gi støtte til barnet i bevegelsene uten å fullføre forflytningen/bevegelsen for barnet.

Hun sa at passiv, terapi-kontrollert håndtering er frarådet for å aktivere barn, men at hun heller anbefaler å guide bevegelsen. Eksempelvis foreslo hun ved guiding av rulle fra rygg til mage å støtte på hånd og kne for å muliggjøre rulle, istedenfor å fasilitere rulle på bekkenet, som mange av oss gjør. Dette fordi det muliggjør mer “I can” for barnet. Det viktigste er å finne hva som motiverer barnet og håndlede ved behov. Det er viktig å finne den rette balansen mellom å ha det moro og å jobbe for å få til mer.

Gjennom flyten, kreativiteten og meningsinnholdet som ligger i lek, kan barn bli fullt engasjert og oppleve en indre motivasjon for de terapeutiske aktivitetene. En sentral terapeutisk utfordring er å finne balansen mellom terapi og lek, slik at motoriske utfordringer integreres på en naturlig måte i barnets lek. Dette krever at terapeuten er fleksibel, kreativ og villig til å tenke utenfor de tradisjonelle rammene.

Take home message: Omfavn den naturlige uforutsettheten i lek, og ta barnets lek seriøst!

Håkstad og Haapala fikk spørsmål om når barn bør starte med sport. Begge var begge enige om at de yngste skolebarna kun bør delta på lystbetont og lekbasert sport. Og de nevnte at sport kanskje blir for konkurransebasert og lite lystbetont for mange også i ungdomsår.

Studier viser at matteferdigheter øker med økte motoriske ferdigheter og at de med lavest sosiøkonomi har størst utbytte av økte motoriske ferdigheter. 

Under oral presentations på dag 2 var flere nordmenn i aksjon 

Katrine Reiestad Larsen fra Stavanger hadde et innlegg om

“How are the daily lives of children affected by living with a hypermobility spectrum disorder (HSD)? A qualitative study from the parents’ perspectives”.

Marte Fossflaten Tørring, Arne Kandal, Jorunn Louise Grong, Katrine Reiestad Larsen

Studien handler om foreldres erfaringer med HSD. Hun fortalte at HSD kan påvirke hele dagen til barna, ikke bare fysisk aktivitet. Mange av barna fra studien følte seg annerledes og misforstått, med usynlige symptomer. Barna ville helst delta på lik linje med alle andre. Det var stor verdi av små tilpasninger, f.eks. pauser og hvile, mindre bæring, trafikklyssystem for å kartlegge energinivå (grønn, gul, rød). Reiestad Larsen presiserte at det er viktig å spørre om deltagelse, støtte realistisk balanse mellom aktivitet og hvile, og samarbeide med skole, familie og andre.

Tre studier i regi av fysioterapeututdanningen ved NTNU ble presentert: “Identifying Habitual Physical Activity Patterns in Ambulatory Children with Cerebral Palsy” ved Marte Fossflaten Tørring, “The multifaceted role of physiotherapy - a qualitative study exploring the experiences of physiotherapists working with adolescents with persistent pain” ved Arne Kandal og  “The role of physiotherapy in interdisciplinary work with adolescents with persistent pain" ved Jorunn Louise Grong.  Disse studiene vil bli presentert på Kongress i barne- og ungdomsfysioterapi i Trondheim 10.-12. mars 2027 og vi oppfordrer alle til å komme dit for å høre resultatene. Fra EUPPT2026 ble det ved sistnevnte studie, som viser til fysioterapeutens samarbeid med eksempelvis lærere, tydelig hvordan helsetjenestene våre med tverrfaglig skolehelsetjeneste er organisert veldig ulikt de fleste andre land, inkludert Sverige.

Parallellsesjoner/workshops:

“Treating chronic pain differently”

ved Jennifer Ford, Dr. Selina Johnson og Jane Robinson Bath Centre for Pain Services, Royal United Hospitals Bath, Bath, Storbritannia

Langvarige smerter hos barn og ungdom blir i stadig større grad ansett som en økende helseutfordring i dagens samfunn. Det påvirker fysisk, emosjonell og sosial helse, i tillegg til livskvalitet.   

Fysioterapeuter har en viktig rolle i å tilby tverrfaglig og tilpasset behandling i møte med denne pasientgruppen. Det er et særlig behov for bedre oppfølging av nevrodivergente barn og unge, støtte i overgangen til voksenhelsetjenester og økt integrering av psykologiske tilnærminger i fysioterapien. Denne workshopen belyste samtlige av disse tematikkene, og hadde et særlig fokus på tips som kan overføres til ens egen praktiske hverdag, og typiske utfordringer man bør være bevisst:: 

Smerte hos nevrodivergente barn og unge

Studiene som ble presentert slo fast at smerte hos denne pasientgruppen er lite belyst i forskning, og at dataene som finnes er svake, men indikerer økt forekomst av smerter. En utfordring som ble løftet frem var at mange barn og unge med smerter kan oppleve at selve smerten overskygger andre utfordringer de opplever i hverdagen, som sosiale problemer, vansker med deltakelse på skolen, konsentrasjon og motivasjonsutfordringer. På denne måten kan de oppleve å gå udiagnostisert for uttalte utfordringer utover smerte. Foredragsholderne fremhevet at smerte ikke fører til nevrodivergens, og det er viktig at man er bevisst på skillet mellom hva som er knyttet til smerter, og hva som kan ha andre forklaringer. I møte med nevrodivergente pasienter som opplever smerter ble følgende praktiske anbefalinger foreslått for å fremme en god pasient-terapeut relasjon, samt begrense usikkerhet og utfordringer underveis:  

  1. Forberedelse: Viktig å skape trygghet og redusere usikkerhetsmomenter i forkant av behandling, å forberede og skape en form for selvstendighet. Eksempler på tiltak var å tilby kart av bygningen som støtte slik at pasienten kan orientere seg på egenhånd, navn og bilder av teamet de kan møte, avklare og lage tydelige forventninger som gir mening også når de tolkes ordrett, informasjon om eventuelle alarmer/lyder som kunne oppstå, personlig timeplan og veiledning om hvor de kan gå for svar på problemer eller spørsmål. 

  2. Underveis: For å unngå misforståelser og usikkerhet, understreket foreleserne viktigheten av å være tålmodig i relasjonen og utforske kommunikasjonsformen. De vektla å være tydelig og konkret i språket, og snakke rolig med pauser for å tillate prosessering av innholdet, og å sikre forståelse. De hadde også positive erfaringer med metaforer, så lenge disse var gjennomtenkte og spilte på en aktuell interesse for barnet/ungdommen. Bildestøtte var også et hjelpemiddel de trakk fram som kan være særlig nyttig da barn og unge med nevrodivergens har en tendens til å bedre ta til seg visuell enn verbal informasjon. Målsettingen burde rettes mot å endre hvordan barnet/ungdommen tenker og føler om smerte, gjennom individualisert oppfølging. Smerte i seg selv burde ikke brukes som mål på om behandlingen var vellykket. Fysioterapeuter har muligheten til å bruke vår fagkunnskap til å forklare hva kronisk smerte er, anerkjenne at den er ekte, og samtidig tydeliggjøre at smerte ikke er lik skade. Det er viktig å bevisstgjøre hele kroppen, ikke kun den smertefulle delen. På denne måten kan vi være med på å flytte fokuset fra smerte og smertelette til funksjon, deltakelse og aktivitet. Avslutningsvis ble vi utfordret til å se styrkene og ressursene som denne gruppen innehar i våre møter med dem, og bruke dette aktivt i behandlingen.  

Overgangen til voksentjenesten 

Denne delen av workshopen tok for seg overgangen fra barn- til voksentjeneste. Det er en overgang som for mange kan oppleves som svært sårbar, noe forskning bekrefter ved at bare 23,9% oppgir å føle seg klar til denne overgangen (Vandeleur et al., 2025). Den viser også at 50% av barn og unge med smerter også opplever smerter i voksen alder.  

Ungdommens grad av selvstendighet, opplevelse av smerteforløp og egen smerte, sosiale nettverk, grad av foreldrestøtte og systemer rundt ser ut til å spille inn på hvor klare de er til selve overgangen og hvordan denne da oppleves.  Overgangen til voksentjenesten skjer også i samme tidsperiode som flere andre større endringer og valg gjør seg gjeldende, både på det personlige plan og når det kommer til utdanning og arbeid. Dette kan også kan påvirke smerteforløpet.  

Ved å se overgangen fra barn- til voksentjeneste som en prosess fremfor en engangshendelse kan vi få en større mulighet til å kartlegge ungdommen og dens familie, smertesituasjonen og deres behov og hvor klare de er til overgangen. Mange av familiene kan ha en forventning om at overgangen til voksentjeneste ikke medfører en endring i verken tjeneste, tilgang, ansvar, etc. Vi kan legge til rette med informasjon, bevisstgjøring, forventningsavklaringer og møte eventuelle behov for behandling underveis. 

Foreleseren viste til at vi som fysioterapeuter kan bidra inn både før, under og etter overgangen. Hovedelementene var tidlig start og kartlegging om behovet videre, informasjon og felles kommunikasjon for å særlig fremme ungdommens historie og mål, deltakelse i utarbeidelse av plan for overgangen, og dialog/evaluering av behov i etterkant. Foredragsholderen demonstrerte dette ved å vise til fem forslag til inngangsspørsmål ved starten av en slik overføringsprosess, som tok for seg ulike deler av ungdommens liv og aspekter: 

  • Livet: Hva er viktig for deg nå, og hvordan ønsker du at livet skal se ut videre? 

  • Smerte: Hva forstår du om smertene dine, og hva hjelper deg med å håndtere det? 

  • Selvstendighet: Hvilken del av helsetjenesten din er du klar til å ta fatt på, og hva trenger du å øve på? 

  • Støtte: Hvem ønsker du å involvere i oppfølgingen din, og hvordan ønsker du at det skal endre seg over tid? 

  • Håndtering og nettverk: Når ting er vanskelige, hva endrer seg, og hvem vil sannsynligvis legge merke til det? 

“Pediatric Physical Therapy in the age of AI: How to use AI responsible in clinical practise”

ved Mark Scheper, Nienke Streekstra 

Scheper snakket om at Kunstig intelligens (KI) er i ferd med å endre arbeidsmåter i hele helsetjenesten. For barnefysioterapeuter åpner teknologien for nye muligheter innen dokumentasjon, fagutvikling, informasjonsbearbeiding og klinisk beslutningsstøtte. Samtidig reiser utviklingen viktige spørsmål om kompetanse, ansvar og kvalitetssikring.

Ett av hovedbudskapene var at teknologien utvikler seg i et tempo som utfordrer tradisjonelle måter å tilegne seg kunnskap på. Der ny kunnskap tidligere utviklet seg over år, kan nye KI-verktøy og funksjoner nå komme på plass i løpet av uker eller dager. Dette gjør det vanskelig å vente på at forskningen skal gi alle svar før teknologien tas i bruk.

Samtidig ble det pekt på et paradoks i helsetjenesten. Store mengder helsedata lagres elektronisk, men bare en liten andel av informasjonen blir senere brukt til læring, forskning eller kvalitetsforbedring. De fleste KI-løsningene som utvikles innen helse er dessuten rettet mot medisinske spesialiteter, særlig radiologi, mens store deler av pasientoppfølgingen utføres av sykepleiere og helseprofesjoner som fysioterapeuter. Mange algoritmer når heller aldri frem til klinisk implementering.

For barnefysioterapeuter er utfordringene ekstra relevante. De fleste KI-modeller er utviklet på datagrunnlag fra voksne, og barn er ofte underrepresentert i utviklingen av nye løsninger. Det innebærer en risiko for at algoritmer ikke treffer like godt når de anvendes på barn og unge. Kunnskap om begrensninger og mulige skjevheter er derfor avgjørende for en forsvarlig bruk. Et gjennomgående tema i foredraget var at kunstig intelligens ikke erstatter fagpersonens vurderinger. Tvert imot ble det understreket at ansvaret alltid ligger hos den som bruker verktøyet. Det er ikke kunstig intelligens eller programvaren som er ansvarlig for innholdet som brukes i klinisk praksis, men helsepersonellet som vurderer og anvender informasjonen.

Samtidig ble de kreative og praktiske mulighetene fremhevet. KI kan fungere som en sparringspartner som genererer nye ideer, perspektiver og løsninger. Mange brukere opplever at teknologien bidrar med innspill de ikke ville kommet på alene. For barnefysioterapeuter kan dette for eksempel være utvikling av treningsopplegg, idémyldring rundt tiltak, utforming av informasjonsmateriell eller hjelp til strukturering av fagstoff. Foredragsholderen understreket imidlertid at kvaliteten på svarene er sterkt avhengig av kvaliteten på spørsmålene som stilles. Det er mulig å styre resultatene i ulike retninger gjennom hvordan informasjon legges inn og hvilke instrukser som gis. Dette krever både kritisk sans og evne til å kvalitetssikre innholdet som genereres.

En annen utfordring er at deler av prosessen som leder frem til et KI-generert svar, er ukjent. Man forstår ikke fullt ut hvordan KI kommer frem til sine svar. For helsepersonell innebærer dette at svar aldri kan brukes ukritisk, men må vurderes opp mot forskning, klinisk erfaring og pasientens individuelle situasjon.

Behovet for effektive verktøy er stort. Det ble vist til at en betydelig del av tiden i helsetjenesten går med til dokumentasjon og administrativt arbeid. Dersom kunstig intelligens kan bidra til å forenkle slike oppgaver, kan mer tid frigjøres til direkte pasientkontakt. For barnefysioterapeuter kan dette bety mer tid til kliniske vurderinger, veiledning av familier og samarbeid med andre faggrupper.

Take home message var at kunstig intelligens representerer en betydelig mulighet også for barnefysioterapifeltet. Gevinstene kommer imidlertid ikke av teknologien alene. For å ta verktøyene i bruk på en trygg og nyttig måte trengs det kompetente fagpersoner som forstår både mulighetene og begrensningene. I en hverdag preget av økende kompleksitet kan kunstig intelligens bli et verdifullt supplement, men det vil fortsatt være den barnefysioterapeutiske kompetansen som avgjør kvaliteten på tjenestene som gis til barn og familier.


“Shaping the Growing Spine: The role of Physiotherapeutic Scoliosis Specific Workshop: “Exercises (PSSE) in Paediatric Scoliosis and Kyphosis Management”

ved Marie-Louise Smits og flere

Fra EUPPT

Formålet ved workshopen var todelt: Først ble klinisk undersøkelse knyttet til juvenil idiopatisk skoliose og Scheurmanns kyfose presentert. Begge disse tilstandene kan potensielt gi langvarige fysiske og psykososiale konsekvenser. Konservativ behandling var fysioterapeutiske skoliose-spesifikke øvelser (PSSE) som de hadde dokumentasjon for at hadde god effekt. Dette både når det gjaldt forbedring av holdning i trunkus, men også for å forebygge progresjonen av skoliosekurven under vekst. Programmet tar utgangspunkt i røntgen, pust og funksjonelle øvelser. Adams Forward Bending Test, Cobbs vinkel og Schroth-metoden ble gjennomgått. Et viktig poeng var at målet med konservativ behandling ved nevromuskulær skoliose er ikke nødvendigvis å korrigere ryggkurven, men å bevare og forbedre barnets funksjon, sittebalanse, komfort, respirasjon og deltakelse i hverdagen. Behandlingen må tilpasses det enkelte barnet og dets behov.

Take home-message var at:

1. Kunnskapsgrunnlaget for konservativ behandling av nevromuskulær skoliose er begrenset.

2. Konservativ behandling kan ikke generaliseres, og forskningsresultater og behandlingsanbefalinger må derfor tolkes med forsiktighet.

Fra EUPPT

3. Korsettbehandling korrigerer ikke selve skoliosekurven, men kan forbedre sittebalansen, redusere behovet for ytre støtte og bidra til bedre funksjon i sittende stilling – også ved alvorlig skoliose.

4. Øvelser brukes for å opprettholde bevegeligheten i rygg og brystkasse, forbedre respirasjonsfunksjonen og fremme muskelaktivering og postural kontroll.

5. Tilpasninger av sittestilling og sitteløsninger er en viktig del av behandlingen, for å optimalisere kroppsstilling, komfort og funksjon.

6. En tverrfaglig og individuelt tilpasset tilnærming er viktig. Ved å kombinere korsettbehandling, tilpasninger av sittestilling, skoliose-spesifikke øvelser og fysioterapi kan man oppnå best mulige funksjonelle resultater for hvert enkelt barn.

Oral presentations: “Promoting Physical Activity and Healthy Behaviours in Children” 

Presentasjonen bestod av fem ulike fremlegg som hadde ulike tiltak knyttet til å fremme  fysisk aktivitet hos barn. Hovedinnholdet i sesjonen handlet om hvordan fysioterapeuter kan arbeide mer systematisk med å fremme fysisk aktivitet hos barn.

Hovedbudskapet er at det ikke er tilstrekkelig å kun gi barn og familier informasjon om fysisk aktivitet. Fysioterapeuten må også bruke konkrete strategier som støtter atferdsendring, og tilpasse dem til barnets forutsetninger, familiens situasjon og omgivelsene barnet lever i. En familiesentrert tilnærming, og bevisst bruk av atferdsendringsteknikker, kan bidra til at tiltakene blir mer relevante, gjennomførbare og bærekraftige over tid.

Starting2Move – On the Move ved Alison Mason og Jemma Bell, barnefysioterapeuter ved Newcastle upon Tyne Hospitals NHS Foundation Trust, Storbritannia og flere.

Foredragsholderne fortalte om tiltak fra Newcastle for å fremme fysisk aktivitet hos barn. De reiser rundt på ulike arenaer der de treffer barn og familier, og lytter til og lærer av barna og familiene. Tiltaket hadde spesielt fokus på de mest sårbare familiene som har størst behov for støtte. Dette kan du lese mer om her: Starting2Move Project | The Association of Paediatric Chartered Physiotherapists og The Early Years Movement Hub | The Association of Paediatric Chartered Physiotherapists

Et annet fremlegg var presentasjon av “Behaviour Change Techniques (BCT)”, som på norsk kan oversettes med atferdsendringsteknikker. BCT er virkemidlene i tiltak som skal fremme atferdsendring, kategorisert i 1) Målsettingsarbeid og planlegging 2) Tilbakemelding og oppfølging 3) Sosial støtte til familiene 4) Formidling av kunnskap (for eksempel viktigheten av fysisk aktivitet) 5) Selvtillit og mestringstro 6) Identitet knyttet til egen atferd 6) Læring gjennom egen erfaring. Metoden består av 16 kategorier og 93 teknikker, og den gir et felles språk for å beskrive og støtte atferdsendring. Det anbefales at strategiene for atferdsendring tilpasses barnet, familien og omgivelsene. Det anbefales også at man benytter metoden systematisk sammen med en familiesentrert tilnærming. For oss fysioterapeuter for barn anbefales det å bruke metoden bevisst for å styrke arbeidet med å fremme fysisk aktivitet.

Functional power training to support the well-being of children with cerebral palsy by using the F-words: functioning, fitness, fun, family, friends, and future.

Dette var en praktisk og fysisk workshop som ble ledet av fysioterapeuter fra flere universiteter i Nederland og det Nederlandske rehabiliteringssenteret Adelante Zorggroep i Hoensbroek. Vi måtte bevege oss og teste ut utstyr og øvelser passende for barn med cerebral parese i forskjellige aldere. Under den teoretiske biten snakket de om forskningen som har blitt gjort på funksjonell styrketrening med vekter for barn med cerebral parese i alderen 6-10 år og studien hvor de har testet disse tiltakene med 12 ukers intensivtrening. Treningen viste effekt på både konsentrasjon, “time on task”, motorisk læring, funksjon og styrke. Ved spørsmål om dette skulle være supplement til ukentlig trening lokalt svarte de at det som har bevist effekt er intensivtreningsperioder og etablering av trening og aktivitet i barnets miljø og hverdag. Det er derfor ikke hensiktsmessig å trene 1-2 ganger i uken med fysioterapeut, men heller å ha opplæring og veiledning av foreldre og de som jobber med barna.

Før vi ble fordelt på stasjoner for å lage treningsøvelser i grupper med forskjellig utstyr, fikk vi klare retningslinjer for hvordan motstand og intensitet skulle regnes ut. Dette ble gjort ved å velge en øvelse som kan måles i antall repitisjoner, egenvekt som eneste motstand og se hvor mange repetisjoner de klarer. Man regner så ut 70% repetisjoner av maksimalt antall. Målet nå er å gradvis øke motstanden til barnet klarer dette antallet repetisjoner i løpet av 25 sekunder. Vi ble også påminnet at viktige poeng med øvelsene var at de skulle være morsomme, lekbaserte og rettet mot barnets eget hovedmål.

På de forskjellige stasjonene ble det testet ut øvelser med blant annet strikk, kettlebell, manualer, vektskiver og slede som skal dyttes med vekter på. Vi testet øvelser som knebøy, utfall, spensthopp, tåhev, bicepscurl, skulderpress, løp med slede og løp og hopp mens man trekkes av strikk. Vi ble også vist videoer fra intensivtrening med flere barn, hvor vi så gode eksempler på hvordan de gjorde styrketreningen sosial og mer lekbasert.

Take home message var at vi ikke skulle være redde for å teste ut styrkeøvelser med motstand for barn i alderen 6-10 år med cerebral parese, så lenge man gjorde øvelsene kontrollert og trygge. De pressiserte også viktigheten av at denne treningen gjøres i intensivperioder og at trening og aktivitet utover dette må etableres i barnets miljø, hverdag og integreres i fritidsaktiviteter og lek.

Powered by Labrador CMS