Faglig tilbakeblikk fra Folkehelsekonferansen 2026

Sammen med Anita Svarstad Greenland, som representerte faggruppen for arbeids- og folkehelse, stod vi på stand for forbundet. Målet var å synliggjøre fysioterapeuters kompetanse, kunnskap og bidrag i folkehelsearbeidet. Det ga mange gode samtaler med andre konferansedeltakere, og ble samtidig en påminnelse om hvor viktig det er at vi som fysioterapeuter selv er tydelige på hva vi kan bidra med.

Fra reparasjon til forebygging

Allerede i åpningen ble det satt ord på et paradoks jeg opplevde som en viktig rød tråd gjennom konferansen: Norge bruker enorme ressurser på å reparere når helseproblemer har oppstått, samtidig som det kan være vanskelig å finne midler til konkrete, forebyggende enkelttiltak som kan fremme befolkningens helse.

Vi har et helsevesen i verdensklasse, men hvordan kan vi bli bedre til å investere i det som kan bidra til at mennesker ikke trenger helsehjelp i utgangspunktet? Dersom vi ønsker å styrke forebyggingen, holder det ikke å snakke om hvor viktig den er. Forebygging må også prioriteres, finansieres og bygges inn i måten vi organiserer og utvikler samfunnet på.

Folkehelse skapes der menneskene lever livene sine

Et annet gjennomgående inntrykk etter konferansen er at folkehelsearbeidet må løftes ut av helsetjenestene. Vi må tenke folkehelse i alt vi gjør. Menneskene lever ikke livene sine i «de tverrfaglige sektorene våre», men i hjemmet, i barnehagen, på skolen og i nærmiljøet.

Dette ble særlig tydelig i innleggene om samfunns- og byutvikling av Erling Dokk Holm, professor ved NMBU. Han snakket om balansen mellom makt, marked og medvirkning i utviklingen av nærmiljøer og bysentrum. Han vektla at ulike sektorer har ulike mål. Trafikkplanlegging skal for eksempel ivareta trafikkavvikling, mens arealplanlegging skal ivareta andre samfunnshensyn. Utfordringen er hvordan vi samtidig sikrer at beslutningene som tas, også bidrar til gode og helsefremmende omgivelser.

Systematikk og langsiktighet

I parallellsesjonen «Systematisk folkehelsearbeid - styring og organisering av folkehelsearbeid» ble det satt søkelys på hvordan folkehelsearbeidet kan bli en integrert del av kommunenes ordinære virksomhet.

Jeg tar særlig med meg betydningen av å gå fra enkeltstående prosjekter og ildsjeler til mer systematisk og langsiktig arbeid. Skal forebygging få en sterkere plass, må folkehelsearbeidet være forankret i kommunale planer, hos ledelse, og prioritert i budsjetter. Det må være et ansvar som deles av hele kommunen, og ikke noe som først og fremst ligger hos én tjeneste eller én folkehelsekoordinator.

Å forstå hva som påvirker helsen

Elisabeth Fosse, professor emerita i helsefremmende arbeid ved universitet i Bergen, snakket blant annet om folkehelseloven og universell proporsjonalitet. Det er lett å rette oppmerksomheten mot enkeltindividet når vi snakker om helseutfordringer. Men folkehelsearbeid handler om å forstå hvilke forhold rundt menneskene som påvirker helsen deres, og hvordan samfunnets strukturer og omgivelser kan bidra til å skape eller opprettholde helseforskjeller. Målet må være å utvikle universelle tiltak og omgivelser som fremmer helse for alle. Samtidig må innsatsen stå i forhold til ulike behov og forutsetninger. Det er nettopp dette som ligger i prinsippet om universell proporsjonalitet, altså: vi må løfte blikket fra individet og spørre hva vi kan gjøre på samfunns-, og systemnivå for å gi flere mulighet til å ha god helse.

Tidlig innsats - før problemene blir store

Jeg deltok også på sesjonen «Systematisk folkehelsearbeid - tidlig innsats og tverrfaglig samarbeid for barn og unge». Her ble det presentert flere eksempler på hvordan kommuner og fagmiljøer arbeider med tidlig innsats og samarbeid rundt barn og unge. 

Det ble fremhevet at tidlig innsats ikke bare handler om å oppdage problemer tidlig. Det handler også om å ha systemer som gjør det mulig å handle tidlig, og at forebygging og tidlig innsats må skje på de arenaene der barn og unge faktisk lever livene sine.

Tverrfaglig samarbeid blir i denne sammenhengen sentralt. Ingen fagprofesjon eller tjeneste har alene den kunnskapen som trengs for å ivareta hele bredden av barn og unges helse og oppvekst. Samarbeidet må derfor være mer enn å koble på andre tjenester når et problem allerede har blitt stort. Det må bygges inn i strukturene og være en del av det ordinære arbeidet.

Barn og unge må få reell innflytelse

Geir Arild Espnes, professor i folkehelse ved NTNU, snakket om betydningen av å gi mennesker innflytelse og medvirkning. Dette ble også videreført i sesjonen «Barn og unge - medvirkning og inkludering». Jeg ble særlig opptatt av forskjellen mellom å spørre barn og unge om hva de mener, og å faktisk gi dem mulighet til å påvirke. Dersom ungdom skal være reelle deltakere i folkehelsearbeidet, må de få innflytelse på både hva som skal gjøres og hvordan det skal gjøres.

Jeg synes dette var en viktig påminnelse om at medvirkning ikke bør være et tillegg til folkehelsearbeidet. Det bør være en del av hvordan vi utvikler tiltak og tjenester. Vi må ikke bare lage gode løsninger for barn og unge, men også sammen med dem.

Sosial bærekraft og inkludering

Et annet perspektiv jeg tar med meg, er betydningen av sosial bærekraft. Innleggene om behovskartlegging, tilhørighet, livskvalitet og inkludering viste hvordan folkehelsearbeid også handler om å skape samfunn der mennesker opplever at de hører til og kan delta.

Ulf Andersen, statistikksjef i NAV, sitt perspektiv på arbeidsliv og sosial arv var også interessant. Det ble blant annet vist hvordan det kan være vanskelig å bryte mønstre som går igjen mellom generasjoner, og hvordan tilknytning til utdanning og arbeidsliv har stor betydning for menneskers videre livsløp. Samtidig ble behovet for å mobilisere hele arbeidskraftreserven framover løftet. Dette viser hvordan arbeidsliv, deltakelse og inkludering også må forstås som en del av folkehelsearbeidet.

Fysioterapeutens plass i folkehelsearbeidet

Fysioterapeuter har kunnskap og kompetanse om bevegelse, fysisk aktivitet, funksjon, deltakelse og mestring. Fysioterapeutens bidrag i folkehelsearbeidet handler om mer enn å behandle mennesker når de allerede har fått plager. Vi kan også bidra til å utvikle gode arenaer, omgivelser og tiltak som fremmer aktivitet, deltakelse og helse i befolkningen.

Vi må være tydelige på at vår kompetanse inngår i et større bilde. Folkehelsearbeid krever samarbeid mellom profesjoner, sektorer og nivåer. Vi må derfor både være gode samarbeidspartnere, og bli flinkere til å ta plass og formidle hva fysioterapeuter kan bidra med. Jeg tenker derfor det var viktig at forbundet hadde stand på konferansen. Det ga mulighet til å snakke om fysioterapeutens perspektiver og kompetanse.