Plattfothet hos barn og ungdom – ny klinisk oversiktsartikkel
Nylig ble det publisert en klinisk oversiktsartikkel om plattfothet hos barn og unge i Tidsskrift for Den norske legeforening. Artikkelen presenterer oppdatert kunnskap om tilstanden, og den gir retning til kliniske vurderinger både knyttet til undersøkelse og oppfølging. Sammen med retningslinjen for fysioterapeuter utarbeidet som en del av fysioprim-prosjektet gir artikkelen støtte til kunnskapsbasert praksis for fysioterapeuter som arbeider på helsestasjon, i skolehelsetjenesten eller i privat praksis.
Normalt eller patologisk?
Det viktigste budskapet som formidles i den nye oversiktsartikkelen er at plattfothet hos barn er vanlig, og at tilstanden som regel normaliseres med alderen. For de fleste innebærer plattfotheten få eller ingen plagsomme symptomer, men noen, spesielt større barn, kan klage over smerter og økt trettbarhet. En viktig klinisk vurdering som må gjøres er å skille mellom en fleksibel og en stiv plattfot. En fleksibel plattfot er å anse som en normaltilstand som tilskrives alderstypiske fysiologiske forhold. En stiv plattfot skyldes derimot ofte patologiske forhold, med forverringer i stivhet og smerter med økende alder. Det anbefales derfor at barn med stiv plattfot henvises en spesialist i ortopedi.
Undersøkelse av plattfot
For undersøkelse av plattfot anbefales det observasjon av foten i hvile, under vektbæring og gange. I tillegg trekkes det frem to spesifikke tester: Jacks test, der man undersøker om lengdebuen gjenopprettes ved passiv dorsalfleksjon (ekstensjon) av stortåen, og heel-raise-testen, der man observerer hvordan foten endrer form når pasienten står på tærne. Radiologiske undersøkelser er sjelden nødvendige i undersøkelse av en fleksibel plattfot, men ved smerter eller stivhet kan radiologiske målinger være hensiktsmessige, ifølge artikkelen i Tidsskrift for Den norske legeforening.
Differensialdiagnoser
I retningslinjene for fysioterapeuter basert på fysioprim-prosjektet, trekkes tumor, artritt og infeksjon frem som mulige differensialdiagnoser i vurdering av plattfothet. I artikkelen i Tidsskriftet for Den norske legeforeningen presenteres plantar fasciitt og hælsmerter (Severs sykdom) som tilstander det kan være aktuelt å undersøke for i vurderingen av smertefulle føtter. En annen tilstand som nevnes er os tibiale eksternum type II, som innebærer et overtallig bein på innsiden av foten. Denne tilstanden kan gi smerter ved trykk over os naviculare og ved for eksempel løping.
Tiltak ved plattfothet
Asymptomatiske plattføtter krever ingen behandling. Det kan være lurt å informere foreldre om at plattfothet er å anse som en normaltilstand, vise hvordan føttene normaliseres når barnet går på tærne, og forklare at tilstanden vanligvis normaliseres ved vanlig vekst og utvikling. Stabile sko med god støtte for hælen og støttende såler fra sports- og skobutikker kan gi lindring og bedre funksjon for barn med fleksibel plattfot som opplever at de får smerter eller blir slitne i føttene ved aktivitet. Ved stram achillessene anbefales det i artikkelen tøyningsøvelser ledet av fysioterapeut.
Individuelt tilpassede korrigerende fotsenger kan anbefales dersom ikke andre tiltak gir tilfredsstillende effekt, men det vil da være viktig å informere om at disse kan være ubehagelige å bruke i starten, og at fotsengene må brukes kontinuerlig over noen måneder for tilvenning, står det i artikkelen.
Ved stiv plattfot anbefales det henvisning til røntgen for å avdekke eventuell skjelettpatologi. Barn med betydelige plager og røntgenfunn bør henvises til barneortoped eller spesialist i ortopedi slik at det kan vurderes om det er behov for kirurgi eller andre tiltak. Det kan også være aktuelt å henvise eldre barn og ungdom som har vedvarende og betydelige plager og som ikke responderer på konservativ behandling.
Oppsummering
Plattfothet er vanligvis en ukomplisert og ikke-behandlingstrengende tilstand hos barn. Likevel er det viktig at vi som fysioterapeuter er i stand til å gjennomføre gode kliniske undersøkelser og foreta hensiktsmessige beslutninger både når det gjelder råd til barn og foreldre, henvisning til samarbeidspartnere og eventuelt andre tiltak. Både retningslinjene utarbeidet i fysioprimprosjektet og oversiktsartikkelen i Tidsskrift for Den norske legeforening kan i denne forbindelse være gode verktøy for kunnskapsbaserte vurderinger.
