Erfaringer fra Folkehelsekonferansen 2025
Folkehelsekonferansen ble arrangert i Kristiansand 16.-17. oktober. Faggruppen for barne- og ungdomsfysioterapi ved leder i kurs- og fagutviklingsutvalget, Anne-Cathrine Timland, representerte Norsk Fysioterapeut Forbund sammen med forbundsleder, faggruppa for arbeids- og folkehelse og faggruppen i manuellterapi.
Her kommer Anne-Cathrines betraktninger fra konferansen:
Det er fredag ettermiddag og jeg har akkurat kommet hjem fra Folkehelsekonferansen 2025; 2 dager på stand for NFF med 650 deltakere. Det var flere plenumsforedrag og 3 parallelle sesjoner med opptil 9 tema i hver sesjon. Deltakerne summet omkring med ønske om å bli inspirert og oppdatert og forhåpentligvis også treffe igjen gamle kjente og stifte nye kontakter/ bekjentskaper. Og det ble også realiteten for meg.
Universell utforming
Som barnefysio er det stort sett barn og ungdoms ve og vel som interesserer meg, men det tok kun et par minutter på standen før den pensjonerte arkitekten Karin kom bort og ville snakke om baksiden av den universelle utformingen. Nå skal alt som bygges være universelt og de økonomiske rammene så trange at bygningene blir FOR universelle. Den daglige aktiviteten, som muligheten for å gå trappen, strekke seg litt ekstra høyt for å nå bollen høyt i skapet etc. blir det mindre og mindre av.
Hun snakket om bygging av demenslandsbyer og aldersboliger. Hun nærmest dirret av engasjement når hun snakket om viktigheten av å beholde den hverdagslige aktiviteten. Nå som pensjonist merket hun det mye mer enn før. Jeg er SÅ enig med henne, men tenkte også overføring til barn og ungdom. For barn og ungdom er vel spørsmålet å ville og kunne bruke mulighetene som finnes.
Fysisk aktivitet, mestringsopplevelse og livskvalitet hos ungdom
Fysioterapeut Karianne Fossli i Færder Kommune har forsket på sammenhengen mellom fysisk aktivitet, mestringsopplevelse og livskvalitet hos ungdom og funnet en signifikant sammenheng mellom disse. General Self-Efficacy as a Mediator of Physical Activity’s Impact on Well-Being Among Norwegian Adolescents: A Gender and Age Perspective. Mens henvisnings tallene til BUPene øker og mange ungdom trekker seg vekk fra fysisk aktivitet i ungdomsårene, ser vi i Fossli sin studien viktigheten av å legge til rette for både fysisk aktivitet, men ikke minst også mestrings opplevelser. Det trenger kanskje ikke være idrettsaktivitet, men fysiske aktiviteter som gjenspeiler ungdommens interesser og mulighet for mestringsopplevelser. Mitt spørsmål er om dette kan være en vei å gå for å forebygge psykisk uhelse hos noen av disse ungdommene. I samme sesjon snakket Malene Joensen fra Idrettsklyngen Vest om hvordan energikonsulenter kan hjelpe barn med helseutfordringer til å finne disse aktivitetene og samtidig hjelpe med tilrettelegging av aktivitetene slik at disse barna faktisk kan delta.
Tilrettelagt undervisning
Ved siden av standen til NFF stod Krokeide vgs. Dette er en landsdekkende videregående skole i Bergen med spesielt tilrettelagt undervisning for ungdom fra 16 år og opptil 50år +. Her kan alle som ikke har fått fullført vgs få tilrettelagt undervisning. Så og si alle klarer å fullføre vgs her på skolen. Elevene på skolen betaler ingenting. Skolen kan også kontaktes for veiledning, men legger til at den store suksessfaktoren handler om bemanning og det å se elevene der de er. Dette tenker jeg er en av suksessfaktorene for oss som barnefysioterapeuter også, nettopp å lytte og se barna der de er både kroppslig og mentalt.
Romantisering av funksjonshemmedes utfordringer på TV?
På middagen torsdag kveld satt jeg ved siden av en forsker. Vi snakket litt fram og tilbake om programmet og jeg sa jeg gledet meg til å høre Pia fra Team Pølse på fredag morgen. Forskeren hadde ikke sett team Pølsa. Han orket ikke, og fortalte om en autistisk sønn. Slike TV produksjoner skal alltid romantisere ting mente han. Både den andre bordkameraten med jobb i helsedepartementet og jeg la vekt på at dette virkelig er et program hvor ting ikke romantiseres. Forskeren mente at det ikke bare handlet om å romantisere, men å skulle underholde seg med problemstillinger som han sliter med hver dag, det holdt han seg unna. Han hadde nok av dette, om han ikke også skulle se det på tv. Jeg opplevde å sitte sammen med en utslitt pappa. En pappa som ikke hadde overskuddet til å ta innover seg eller bli inspirert av andre funksjonshemmedes utfordringer og seire. Det får meg også til å tenke på hvor viktig det er for oss barnefysioterapeuter å lytte til foreldrene og være vare på deres behov.
Veien videre
Hele Folkehelsekonferansen ble det presentert både forskning og prosjekter i hopetall. Mange av disse prosjektene har gode resultater og har virkelig gjort en forskjell. Men jeg synes det blir for lite prat om hvordan sikre at disse tiltakene, som har vist seg positive, kan fortsette. Jeg håper det blir mer fokus på dette på neste konferanse. Det ble to intense, men virkelig gode faglige dager, og forhåpentligvis har jeg fått sådd noen frø om at vi fysioterapeuter ikke bare driver med benkebehandling, men prøver å se hele mennesket. Ikke bare som en kropp, men som et deltagende menneske i ulike kontekster.
Det morsomste jeg opplevde var å møte igjen Annika, som nå er generalsekretær i Folkehelseforeningen og som jeg ikke har sett på over 30 år, da vi begge deltok i Up With People. Gamle vennskap ruster heller ikke.
