Dette er en meningsytring. Innholdet gir uttrykk for forfatters mening.
Barnefysioterapeuten i en digital fremtid
Vi står ved et digitalt veiskille. Mens mange private aktører i økende grad utforsker kunstig intelligens (KI) for å frigjøre tid til pasientbehandling, opplever jeg at vi i offentlig sektor er mer avventende. Som fysioterapeuter er vi trent til å være kritiske; vi jobber kunnskapsbasert og stoler ikke blindt på nye metoder før de er etterprøvd. Denne ryggmargsrefleksen er vår styrke, men vi kan kanskje stille oss spørsmålet: Risikerer vi at den teknologiske utviklingen løper fra oss mens vi venter på sidelinjen?
For oss som jobber med barn og unge, er denne utviklingen kanskje ekstra aktuell. Vi forholder oss ikke bare til pasienten, men til en hel familie – og ofte møter vi unge foreldre som er digitalt innfødte. For dem er det helt naturlig å bruke KI som kilde til informasjon om barnets utvikling. Når foreldrene allerede bruker teknologien aktivt, er det kanskje en fordel at vi som fagpersoner også forstår hva som rører seg? Ved å bli kjent med teknologien kan vi i større grad fungere som trygge navigatører som hjelper familiene med å sortere mellom algoritmenes svar og solid, fysioterapeutisk kunnskap.
Før vi ser på mulighetene, er det nyttig å rydde litt i hva slags teknologi vi snakker om. KI i helsetjenesten rommer alt fra avansert beslutningsstøtte til administrative hjelpemidler. På den ene siden har vi språkmodeller som vi aktivt skriver med for å generere tekst, få kreative innspill eller oppsummere informasjon. På den andre siden ser vi fremveksten av verktøy for passiv lytting, såkalt “ambient listening”. Sistnevnte er laget spesifikt for å fange opp samtaler i sanntid og lage utkast til journalnotater.
Den digitale sekretæren
I den kommunale hverdagen går det mye tid til dokumentasjon og koordinering. Her kan KI fungere som en praktisk støtte. Ved nettopp å la et verktøy fange opp samtalen mens den skjer, kan vi nå få et ferdig utkast til notatet med en gang vi går ut døra. Dette gjør at vi kan ha full oppmerksomhet på barnet og foreldrene i situasjonen. Når man senere på dagen setter seg ved PC-en etter mange ulike hjemmebesøk og møter, fungerer dette utkastet som en konkret knagg for å hente frem igjen detaljene og nyansene fra hver enkelt konsultasjon. Det gjør det enklere å skille besøkene fra hverandre og ferdigstille journalen effektivt, slik at vi får en smidigere arbeidsflyt og mer tid til faktisk pasientarbeid.
Samtidig må vi kjenne begrensningene som Mette Borgen peker på i sitt innlegg i Fysioterapeuten (12.01.26). Hun reiser viktige spørsmål om profesjonsansvar og peker på risikoen ved journalfeil som oppstår når teknologien ikke skiller mellom hvem som sier hva. Teknologien er foreløpig ikke god nok til å håndtere mange stemmer i et støyende rom, og den vil slite med å fange opp det som skjer i en uoversiktlig barnehageobservasjon eller i en travel gymsal. Verktøyene får heller ikke med seg det non-verbale – som barnets blikkontakt, kroppsholdning eller små tegn til frustrasjon og glede. De har ingen dypere forståelse, ingen etisk dømmekraft og kan aldri erstatte vår kliniske resonnering. Her er det fortsatt vårt faglige blikk som må fange opp nyansene maskinen går glipp av.
En kreativ sparringspartner
Noe av det som kanskje skiller barnefysioterapien fra voksenfeltet, er de høye kravene til kreativitet. Vi kan ikke be en fireåring gjøre repeterende knebøy; vi må pakke treningen inn i lek for å oppnå ønsket endring. Her kan språkmodeller fungere som en unik sparringspartner. Har du for eksempel et barn med cerebral parese som trenger nye motiverende aktiviteter for å trene stabilitet, kan KI foreslå masse ulike lekaktiviteter basert på barnets spesifikke interesser på sekunder. Noen forslag vil du kanskje forkaste med en gang fordi du kjenner barnet og miljøet, og vet hva som er realistisk å få til med det utstyret de faktisk har i barnehagen. Andre forslag kan derimot gi deg akkurat den nye vinklingen som gjør at barnet knekker koden.
Det er naturlig å stille spørsmålet om vi blir dårligere til klinisk resonnering dersom vi lener oss på slike verktøy, men jeg vil argumentere for det motsatte. Fra min tid som ingeniørstudent husker jeg godt bruken av «rubber duck»-metoden: å forklare et problem høyt for en badeand på pulten foran seg, for å komme frem til en løsning når du sitter fast. Ofte var det nok bare å formulere problemstillingen for å se veien videre. Tenk da verdien av en badeand som faktisk kan gi deg kvalifiserte motforestillinger. Selve tankeprosessen vår stimuleres i møte med disse forslagene – enten vi må begrunne hvorfor en idé ikke passer i den aktuelle barnehagen, eller vi må videreutvikle et forslag så det blir faglig forsvarlig og treffer barnets behov.
Her må vi selvsagt skille mellom hva KI kan bidra med og hva som fremdeles er vårt unike domene. En maskin kan foreslå kreative konsepter og strukturere informasjon, men den kan aldri kjenne på muskeltonus, utføre lungefysioterapi eller vurdere barnets dagsform i sanntid. Målet er ikke å få servert en ferdig plan, men å bruke teknologien som et hjelpemiddel som tvinger tankene ut av vante spor. Det er viktig å huske på at språkmodeller ikke er ute etter å gi deg et «riktig» svar i tradisjonell forstand, men det mest sannsynlige svaret basert på enorme mengder data. De fungerer som prediksjonsverktøy som forutsier neste ord basert på mønstergjenkjenning. Derfor kan de aldri erstatte vår kliniske vurdering. Det er og blir vi som terapeuter som eier ansvaret for innholdet og kvalitetssikringen av alt som dokumenteres.
Profesjonsansvar
Borgen beskriver en bratt læringskurve, og gir et eksempel på at det tok en behandler nærmere et år å utvikle gode nok prompts før den KI-baserte skriveassistenten ble en reell støtte. For meg er dette nettopp et argument for at vi bør begynne nå. Hvis det tar måneder eller år å modne denne kompetansen, er det kanskje en fordel å starte utforskingen tidlig slik at vi kan levere effektive tjenester med høy kvalitet, også i fremtiden. Vi skal ikke slutte å skrive, og vi skal ikke slutte å tenke selv. Men vi bør kanskje vurdere hvordan vi best mulig kan forholde oss til den teknologiske utviklingen. Vi som jobber med barn, vet at tidlig innsats er viktig. Det gjelder også for vår egen profesjonsutvikling. Vi er bundet av lovverket og fagetikken uansett hvilke verktøy vi bruker. Spørsmålet er om vi skal sitte og se på at verden endrer seg, eller om vi som barnefysioterapeuter skal tørre å være nysgjerrige og utforske disse mulighetene på våre egne premisser.
