Lek som terapeutisk virkemiddel i barnefysioterapi
Ved UiT Norges arktiske universitet skal vi i gang med et nytt forskningsprosjekt: LekBeST – Lek og bevegelseslæring gjennom samhandling og tverrfaglighet. I et foredrag på EUPPT i Stockholm fortalte Håkstad om forskningen vår på dette feltet frem til nå og hvordan enaktiv teori kan anvendes for å forstå lek og samhandling i barnefysioterapi. Vi deler foredraget her i skriftlig form og oppfordrer samtidig fysioterapeuter i norske kommuner som får lyst til å delta i LekBeST-prosjektet til å ta kontakt med oss!
Enaktiv teori handler om hvordan vi lærer om oss selv, andre, og verden rundt oss gjennom kroppslige handlinger og samhandlinger (Di Paolo et al., 2010). Begrepet «enaktiv» betyr at vi aktivt gjør og forstår vår verden gjennom våre handlinger. Teorien bygger på fenomenologi, dynamisk systemteori og nevrovitenskap som kommer sammen i fem kjerneideer, som på norsk kan oversettes til: erfaring, fremvekst, autonomi, kroppslig væren og meningsskaping. For å forstå lek i fysioterapi er de to sistnevnte kjerneideene særlig nyttige. Kroppslig væren utdyper hvordan det vi gjør som kropp er grunnleggende for hvem vi er, hvordan vi opplever oss selv, og vår evne til å samhandle med våre omgivelser. Meningsskaping forklarer hvordan vi danner forståelse og oppfatninger og i lys av det som er viktig for oss som individer, basert på våre tidligere erfaringer, mål og prioriteringer. Meningsskapingen skjer typisk i sosiale sammenhenger der vi forstår, samarbeider og koordinerer oss til andre for å kunne skape og utvikle meninger sammen.
Vi vil nå gå nærmere inn på hvordan disse begrepene kan kobles til nevrovitenskap, dynamisk systemteori og fenomenologi for å hjelpe oss å forstå lek. Nevrovitenskap kan gi innsikt i noe av meningsskapingen som foregår under lek. De små barnas overskudd av nevroner og plastisiteten i deres nervesystem kan forklare barns trang til å leke (Lunde & Brodal, 2022; Rosenbaum, 2014). Lekens variasjon kan være en måte å utforske mangfoldet av nervebaner med mål om å oppdage og konsolidere de koblingene som trengs senere i livet. Dette støtter synspunktet om at lek ikke er en distraksjon fra, men heller en sentral del av barns læring (Lunde & Brodal, 2022), der sentrale nevrologiske mekanismer for læring, slik som kreativitet, oppdagelse, motivasjon og mestring er høyst tilstedeværende.
Dynamisk systemteori, som jo er en velkjent teori for å forstå motorisk utvikling og læring i fysioterapi, forklarer hvordan individet vokser frem og utvikler seg gjennom sine handlinger og i samspill med sine omgivelser. I den enaktive teorien kan begrepene fremvekst og erfaring knyttes til denne tenkningen. Kobler vi dette til lek så forstår vi at lekens gjøremål og de lekemiljøene som omgir barnet i sin hverdag gir viktige erfaringer og danner grunnlag for barnets meningsskaping og læring om seg selv som individ.
Innen fenomenologien vil vi trekke frem Sheets-Johnstone (2011) sin tenkning om hvordan kroppslige erfaringer og bevegelser skaper og påvirker oss fra starten av livet. Sheets-Johnstone skriver om hvordan bevegelse er primært for oss mennesker; bevegelse oppstår forut for vår bevissthet og former forståelsen av hvem vi er og hva vi kan få til gjennom bevegelse. Tar vi denne forståelsen med inn i lekens verden så kan vi tenke at barn gjennom lekens bevegelse og drivkraft skaper mening og oppdager sitt «Jeg kan» og bygger sin identitet, med et stadig økende repertoar etter som barnet vokser til og lærer nye ting.
Hva kan den enaktive forståelsen av lek tilføre oss i barnefysioterapi? Her synes vi det er interessant å trekke inn debatten omkring «hender på eller av» barnet. Over tid har det vært en økende skepsis til bruk av «hender på» barnet, basert på en argumentasjon om at dette kan forstyrre barnets læring (ref). Dette står i kontrast til hvordan det er en naturlig del av barndommen å bli oppmuntret til å utforske og oppdage nye bevegelser i samspill med en voksen, som kan bruke sine hender til å guide bevegelse eller gi en liten dytt i riktig retning. Den enaktive tenkningen kan bidra til ny forståelse inn i denne debatten omkring terapeutisk håndtering og kroppslige samspill med barn med motoriske vansker. Et enaktivt perspektiv tilsier at i en meningsfylt lek som foregår på barnets premisser, kan vi gjennom vår terapeutiske håndtering skape aktiv deltakelse og fremme barnets opplevelse av «Jeg kan». Men samtidig er det viktig å være bevisst på at den terapeutiske håndteringen ikke bør føre til at vi overtar styringen av barnets bevegelser. Den motoriske læringen er avhengig av at barnet selv får lede an, gjøre og oppdage sine bevegelser.
Håkstad og kolleger sin forskning gir ytterligere innblikk i en enaktiv forståelse av lek i barnefysioterapi, gjennom observasjon og intervju med fysioterapeuter i Norge og USA (Håkstad et al., 2025; Håkstad et al., 2017; Håkstad et al., 2022). Vi vil presentere to utdrag fra denne forskningen. Det første utdraget handler om en 18 måneder gammel gutt med forsinket psykomotorisk utvikling. Han kan stå fritt i korte perioder, men foretrekker å støtte seg til omgivelsene og har ikke tatt noen selvstendige skritt enda. Mor deltar i behandlingen og tilbyr han bøker og duplo-klosser som han gjerne vil nå frem til. Han har de siste månedene protestert mot fysioterapeutens håndtering, men under behandlingen som ble observert oppdaget fysioterapeuten at han var mer åpen for dette. Fysioterapeuten fikk lov til å plassere sine hender på bekkenet hans og hjelpe han med vektoverføring fra side til side slik at han tok noen få skritt i samarbeid med henne. Dette gjentok seg flere ganger, og på det fjerde forsøket tok gutten tak i terapeutens venstre hånd og dro den vekk fra bekkenet. Fysioterapeuten responderte med å fjerne også sin høyre hånd, og gutten tok sine første skritt på egenhånd. Vi forstår dette som et vellykket kroppslig samspill, der fysioterapeuten lar gutten lede veie og understøtter hans oppdagelse av «Jeg kan gå!», samtidig som leken og samspillet med mor skaper motivasjon og mening i situasjonen.
I det neste utdraget vil vi belyse betydningen av at terapeuten koordinerer seg med og ikke til barnet i sin terapeutiske håndtering. En av fysioterapeutene fortalte at hun primært tenker biomekanisk i sin terapeutiske håndtering, og vi så et eksempel på dette i en behandling der barnet skulle rulle fra rygg til mage. Med barnet i sideleie trykket terapeuten med en finger på barnets bekkenkam i ventral retning, men lyktes ikke med å få barnet til å fullføre rullen. Til slutt grep fysioterapeuten om barnets bekken med begge hender og fullførte rullen for ham. Vi tolker dette som et eksempel på en koordinasjon til barnet, der terapeuten primært er opptatt av å understøtte de biomekaniske arbeidsforholdene. En annen fysioterapeut viste det vi oppfatter som koordinasjon med barnet, i sin time med et annet barn som også skulle lære seg å rulle. I sideleie ledet hun barnet over mot magen ved å trekke lett i barnets håndledd på overliggende arm, samtidig som hun gav en liten dytt i knehasen på overliggende ben. Barnet rullet et lite stykke over mot mageleie, men endte i en vridd posisjon som gjorde det vanskelig å komme videre. Terapeuten ledet barnet tilbake til sideleie, og på neste forsøk klarte barnet å fullføre rullen på egen hånd. Samlet viser disse situasjonene hvor viktig det er å koordinere den terapeutiske håndteringen med barnets bevegelser og responser, for å fremme barnets aktive deltakelse.
Intervjuene med fysioterapeutene gir også innsikt i forståelsen og utfordringene de opplevde når det gjelder bruk av lek. Fysioterapeutene hadde sine oppfatninger om hva som var meningsfylte behandlingsmål og tiltak for det enkelte barn, men opplevde å komme til kort hvis de ikke klarte skape felles mening i samhandlingen med barnet. Det var vanskelig å planlegge for lek som kombinerer terapeutiske interesser om å fremme motorisk læring med barnets motivasjon og interesser. Fysioterapeutene kunne også kjenne på frustrasjon i møte med barn som de opplevde at ikke viste interesse for lek, og noen ganger var det å oppdage det første glimtet av lekeengasjement hos et barn en stor seier i seg selv. De som lyktes, fortalte at løsningene oppstod når de evnet å improvisere og «tenke utenfor boksen». De måtte sette seg inn i barnets meningsskaping om lek, selv om dette kunne være utenfor deres egen komfortsone. Når de forstod barnets lek ble de også i stand til å utfordre barnet, gjennom å balansere barnets opplevelse av «Jeg kan» med viljen til å streve for å oppnå noe nytt i og gjennom leken.
Resultatene fra studiene gir oss noen sentrale prinsipper for lek som terapeutisk virkemiddel i barnefysioterapi. Kort oppsummert handler det om å:
Omfavne lekens spontanitet og uforutsigbarhet, ta leken på alvor og la samspillet med barnet lede vei.
Ha blikk for barnets spesifikke motoriske vansker og gi tilpassede utfordringer slik at barnet fortsatt oppnår sitt mål i leken.
Bruke terapeutisk håndtering og kroppslig samspill for å aktivere barnets egne bevegelsesinitiativ.
Innarbeide terapeutiske tiltak som en del av leken, uten å forstyrre den.
Improvisere og tenke utenfor boksen!
I det nye prosjektet LekBeST vil vi prøve ut disse prinsippene i samarbeid med praksisfeltet, for å få flere erfaringer og videreutvikle forståelsen av hva det vil si å leke i fysioterapi med barn i alderen 0-5 år med forsinket/avvikende motorisk utvikling som krever oppfølging av fysioterapeut. Vi inviterer derfor fysioterapeuter i landets kommuner til å være med på dette. Man deltar i prosjektet sammen med barn, familier og barnehagepersonell og eventuelt andre som inngår i barnets hverdag. De som deltar vil få innføring i LekBeST konseptet gjennom en workshop, sette GAS-mål for barn sammen med forskergruppen og jobber deretter intensivt med barnet i 2 måneder. Vi vil vurdere effekten av LekBeST gjennom målinger før, under og etter intervensjon og evaluere og videreutvikle LekBeST gjennom intervju og workshop i etterkant av intervensjonsperioden. Prosjektet er nå i oppstartsfasen og ønsker å rekruttere flere deltagere. Dersom du er fysioterapeut som jobber med barn og er interessert i å delta så ta gjerne kontakt med oss!
Referanser:
Di Paolo, E. A., Rohde, M., & De Jaegher, H. (2010). Horizons for the enactive mind: values, social interaction, and play. In J. Stewart, O. Gapenne, & E. A. Di Paolo (Eds.), Enaction: towards a new paradigm for cognitive science. MIT Press.
Håkstad, R. B., Dusing, S. C., Girolami, G. L., Øberg, G. K., & De Jaegher, H. (2025). Learning to play to learn in pediatric physical therapy. Frontiers in Psychology, 15. https://doi.org/10.3389/fpsyg.2024.1467323
Håkstad, R. B., Obstfelder, A., & Øberg, G. K. (2017). Let’s play! An observational study of primary care physical therapy with preterm infants aged 3–14 months. Infant Behavior and Development, 46, 115-123. https://doi.org/10.1016/j.infbeh.2017.01.001
Håkstad, R. B., Øberg, G. K., Girolami, G. L., & Dusing, S. C. (2022). Enactive explorations of children's sensory-motor play and therapeutic handling in physical therapy. Frontiers in Rehabilitation Sciences, 3. https://doi.org/10.3389/fresc.2022.994804
Lunde, C., & Brodal, P. (2022). Lek og læring i et nevroperspektiv: hvordan gode intensjoner kan ødelegge barns lærelyst. Universitetsforlaget.
Rosenbaum, D. A. (2014). It's a Jungle in There: How Competition and Cooperation in the Brain Shape the Mind. Cary, NC, USA: Oxford University Press, USA.
Sheets-Johnstone, M. (2011). The Primacy of Movement: Expanded second edition (2nd ed.). John Benjamins Publishing Company.