Nye skjermråd
Nye nasjonale råd om skjermbruk gir oss et konkret verktøy for formidling av helseinformasjon, og kan danne utgangspunkt for diskusjoner om bruk av skjerm sett opp mot barn og ungdoms helse og utvikling. På hvilke måter kan og bør rådene benyttes av fysioterapeuter i møte med barn, ungdom og foreldre? Er rådene utelukkende til god hjelp, eller kan konkretiseringen av anbefalinger også skape noen utfordringer for oss som helsepersonell?
5. juni i år kom Helsedirektoratet med råd om skjermbruk blant barn, ungdom og foresatte. Fra å ikke ha nasjonale retningslinjer på dette området fra tidligere, så er det nå kommet helt konkrete råd om hvordan voksne og barn i ulik alder skal forholde seg til skjermen. Rådene har til hensikt å hjelpe barn og foreldre til å finne en god balanse mellom skjerm og andre aktiviteter i hverdagen, og i tillegg rette søkelys mot sammenhenger mellom skjermbruk og helse. Rådene er ute på høring, og det er mulig å komme med innspill frem til september (se: Nye skjermråd frå Helsedirektoratet - Helsedirektoratet).
Sammenheng skjermbruk og autisme?
Kort tid i forkant av de nye retningslinjene om skjermbruk ble det publisert en ny rapport fra Folkehelseinstituttet som viste til en kraftig økning i nevroutviklingsforstyrrelser som ADHD og autisme. Det vises i rapporten til en særlig stor økning i autismediagnoser blant små barn under skolealder, der det har vært en firedobling blant gutter og en fem-dobling blant jenter i alderen 2-5 år i perioden 2010 til 2022. Rapporten viser til komponenter av sosial ulikhet, med størst økning i autismediagnoser i familier med lav inntekt og innvandrerbakgrunn fra Asia og Afrika.
Økningen i autismediagnoser har fra andre hold også blitt koblet opp mot skjermbruk. I en artikkel i Aftenposten 5. juni omtales internasjonal forskning som peker på sammenhenger mellom skjermbruk hos små barn og autismediagnoser. Journalistene fra Aftenposten refererer til en systematisk oversiktsartikkel publisert i 2024 som viser til en statistisk signifikant sammenheng mellom skjermbruk hos barn i førskolealder og autisme. Journalistene omtaler spesielt en enkeltstudie inkludert i oversiktsartikkelen som fremhevet en sammenheng mellom eksponering for skjerm hos ettåringer og senere autismediagnose ved tre års alder. Forsker Alexandra Saasen Havdahl på Folkehelseinstituttet fremstår som avventende og moderat i sin uttalelse om funnene i oversiktsartikkelen. Hun viser til at forskningen som trekkes frem i oversiktsartikkelen ikke kan si noe sikkert om årsakssammenhenger, og at økningen i autismediagnoser kan ha helt andre forklaringer. Stipendiat og psykologspesialist ved Akerhus Universitetssykehus Einar Aasen Tryti legger tilsynelatende mer i funnene, og er opptatt av at sammenhengen mellom skjermbruk og autisme er noe vi må ta på alvor i et folkehelseperspektiv.
Som et motsvar til artikkelen i Aftenposten publiserte professor Åste Mjelve Hagen fra institutt for spesialpedagogikk ved Universitetet i Oslo og førsteamanuensis Tamara Kalandadze fra Høyskolen i Østfold et debattinnlegg med tittelen: «Nei, du får ikke autisme av skjerm». De mener artikkelen i Aftenposten er “skremselspropaganda forkledd som folkehelse”, og maner til forsiktighet ved henvisning til forskning. Korrelasjoner (det at to målbare størrelser henger sammen) er ikke det samme som kausalitet (et årsak-virkning forhold). Det kan like gjerne være slik at barn med tidlige autistiske trekk tiltrekkes av skjermer, som at skjermer skulle forårsake autismetrekk, hevder forfatterne av debattinnlegget. De fremhever videre at det å antyde en årsakssammenheng både er faglig uansvarlig og etisk problematisk. Mye er uklart rundt årsaker til autisme, men det vi vet er at tilstanden først og fremst er biologisk betinget. Det foreligger ifølge forfatterne av debattinnlegget ikke forskning som tilsier at autisme er noe som “påføres” av foreldre, for eksempel gjennom skjermbruk i tidlige barneår. De er opptatt av at foreldre til barn som har fått en autismediagnose trenger støtte og god oppfølging, ikke mistenkeliggjøring og økt skyldfølelse.
Stipendiat og psykologspesialist Einar Aasen Tryti fulgte raskt opp med et nytt debattinnlegg der han advarer mot å avfeie en mulig sammenheng mellom skjermbruk og autisme. “Bør vi ta sjansen på at de har rett?”, spør han i innlegget. Selv om det per nå ikke foreligger forskning som påviser et årsaksforhold mellom skjermbruk og autisme, så er det forhold som indikerer at det likevel kan være slik, argumenterer han.
Fysioterapeuters rolle i debatten
Hvordan skal så vi fysioterapeuter forholde oss til de nye skjermrådene og debatten rundt mulig årsakssammenhenger mellom bruk av skjerm og alvorlige utviklingsforstyrrelser hos barn? De nye nasjonale rådene om skjermbruk gir oss et godt verktøy i formidling av anbefalinger, helt uavhengig av eventuelle sammenhenger med utviklingsforstyrrelser hos barn. Rådene vi nå kan gi fremstår som langt mer konkrete enn tidligere, og de er i tillegg forankret på et nivå langt over individuelle helsepersonells vurderinger og “synsinger”. I hvilken grad rådene faktisk etterfølges av barn og foreldre, har vi langt mindre kontroll over. For noen familier vil de kanskje være lette å følge, for andre vanskeligere. Om vi formidler rådene på en måte som oppleves som streng og dømmende, med klare anbefalinger uten at de sees i lys av familienes unike hverdagslivskontekster, risikerer vi at det går ut over relasjonen til foreldrene. Endring i vaner er generelt utfordrende og kan ta lang tid, og i denne prosessen trenger foreldre støtte, ikke fordømmelse. Barnefamiliers hverdagsliv lar seg neppe endre over natta bare basert på nye råd fra Helsedirektoratet!
Vi bør også være klar over at foreldre kan ha sett og blitt skremt av innslag i media om mulige sammenhenger mellom skjermbruk og utviklingsforstyrrelser hos barn. Her er det viktig at vi som fysioterapeuter kan hjelpe foreldre til å få et mer nyansert bilde gjennom å formidle forskningsbasert kunnskap om tilstandene og mulige årsaksforklaringer. Det er også viktig at vi fremfor å skremme foreldrene ytterligere med negative konsekvenser av skjermbruk i stedet bidrar til å fokusere på det positive ved å redusere skjermbruken, eksempelvis mer tid til sosialt samspill, variert aktivitet og felles opplevelser for familien. I tillegg kan vi bidra med veiledning i alternative former for håndtering og aktiviteter tilpasset familienes hverdagsliv, både for å roe og aktivisere barn i ulik alder. Her kan vi som fysioterapeuter blant annet bidra med kunnskap om regulering gjennom kroppslige tilnærminger, komme med forslag til variert lek og aktiviteter tilpasset barn i ulik alder og med ulikt funksjonsnivå, og motivere til en mer fysisk aktiv livsstil.
I møter med foreldre til barn med autisme eller andre utviklingsforstyrrelser er det utrolig viktig at vi opptrer på en støttende og respektfull måte, uten å påføre dem unødig skyldfølelse for barnets tilstand. Det tjener ingen hensikt at foreldre skal klandre seg selv - eller hverandre! - i et forsøk på å finne forklaring på barnets utfordringer. I noen tilfeller vil det kunne være til stor hjelp for familier at vi som helsepersonell klarer formidle kunnskap om skillet mellom hypoteser basert på identifisering av sammenhenger og forskningsbasert kunnskap om årsak-virkning forhold. I forlengelsen av det bør vi ha et våkent og kritisk reflektert blikk på forskning som publiseres og gjengis i media.
Vi oppmuntrer til videre debatt!
Siden det per nå eksisterer få fasitsvar knyttet både til skjermrådene i seg selv, formidlingen av disse og kunnskap om konsekvenser av overdreven skjermbruk, tenker vi at det kan være nyttig at tematikken løftes frem og diskuteres i våre ulike fagmiljøer. Om noen av dere har innspill eller refleksjoner, eller ønsker å oppsummere diskusjoner dere har på arbeidsplassen relatert til dette, oppfordrer vi dere til å skrive et innlegg i tidsskriftet. Kontakt oss gjerne på redaksjonBUF@fysio.no
