Styrking av foreldre-barn-relasjonen og foreldrekompetansen ved premature

Tidlige innsatser til premature barn har vist positiv effekt på barnas motoriske og kognitive utvikling, men studier har også vist til noen utfordringer med foreldreinvolvering ved implementeringen. Målet med denne systematiske kunnskapsoppsummeringen var å gi innsikt i, og utforske foreldres opplevelse av å delta i programmer som er basert på aktiv foreldreinvolvering. Resultatene viste at når foreldrene deltar aktivt i fysioterapi og tidlige innsatser styrkes engasjementet, relasjonen med barnet, og deres tiltro til egen kompetanse og ressurser som foreldre.

Gunn Kristin Øberg, Marit Sørvoll, Cathrine Labori, Gay L. Girolami og Ragnhild B. Håkstad tilknyttet Universitetet i Tromsø, Universitetssykehuset Nord-Norge og University of Illinois at Chicago har gjennomgått og analysert 10 studier. Kunnskapsoppsummeringen ble utført som en "qualitative meta-synthesis" av kvalitative intervju med foreldre til premature barn født før 37 uker, som hadde deltatt i et program for tidlige innsatser påbegynt før 6 måneders korrigert alder, der programmet hadde minst ett motorisk mål.

Søkeordene de brukte var “preterm OR premature OR risk AND interview* AND parent* AND experience* OR perception* OR relation* OR bonding OR attitude* OR sensitivity OR attachment OR competence* AND intervention OR treatment OR therapy OR program AND infant”.

Resultater

Hovedfunnene fra foreldrenes erfaringer med aktiv deltagelse i tidlige innsatser blir oppsummert som:

Styrking av foreldre-barn-relasjonen

Aktiv deltagelse gjennom øvelser, lek, og å bruke tid på samspillet gav både mor og far en sterkere opplevelse av nærhet og tilknytning («closeness») til barnet.

«Exercises and body play were important components. Most important to the development of the parent–child relationship was what the parents learned about interactions with their infants. Core elements mentioned were learning about infant neurobehavior and how to read and act on their infants’ cues to generate sensitive and effective responsiveness.»

I artikkelen viser de til at det er godt dokumentert at det kan være utfordrende å tolke premature barns signaler og uttrykk, og at mange foreldre kjenner på uro og en usikkerhet rundt egen foreldrerolle og i samspillet med barnet. Gjennom programmet beskrev foreldre at de lærte mer om hvordan tolke barnets adferd, uttrykk og behov, som igjen styrket foreldrenes forståelse og følsomhet («sensitivity») for barnas behov . Foreldre beskrev at å få mer kunnskap om sitt barns motoriske utvikling og hvordan de som foreldre kunne fasilitere til denne var en viktig milepæl i deres relasjon med eget barn, og dempet foreldrenes usikkerhet.

«Learning to observe infant behavior and becoming sensitive to their infants expressions and needs, helped promote parental sensitivity to the boundaries of the infants’ expressed capacity and competencies.»

Styrking av foreldres “empowerment”

Aktiv deltagelse og økt kunnskap er en nøkkel til økt tiltro til egen kompetanse i foreldrerollen. Foreldrene beskrev at de følte seg tryggere i sin rolle, og at de følte seg "empowered" gjennom å få være den som tok ansvar for sitt eget barn. Foreldre som deltok i programmet på en nyfødtintensiv avdeling beskrev deltagelsen i programmet som et viktig øyeblikk "where the infant became their baby".

Å lære å håndtere barnet sitt sammen med terapeuten dempet uro og styrket mestringsfølelsen. Overgangen fra en mer passiv rolle til å være mer aktiv ble opplevd som utfordrende. Foreldre beskrev at de i starten var redde for å gjøre feil og gjøre barnet vondt når de først ble introdusert for tiltakene og øvelsene. Støtten fra, og samarbeidet med terapeuten ble fremhevet som viktig for å dempe stress og uro i denne fasen. For foreldrene var det viktig at terapeuten opplevdes som kompetent og trygg, og at den var tilgjengelig. Mindre tilgang til terapeuten gav mindre opplevelse av mestring hos foreldrene.

"...for me it was like, well how do I do this? Like, do I do it this way, or that way?… the nurses only know what’s wrote down"
- Sitat fra en mor i en av intervjuene.

Analysen viste også at foreldrene tok med seg mestringsfølelsen og tiltro til egen evne til å ta gode beslutninger på vegne av sitt barn til andre arenaer på senere tidspunkt.

Forfatterne oppsummerer at når man skal designe og implementere et program for tidlige innsatser mot premature, er det viktig å ta utgangspunkt i en aktiv, "embodied" foreldreinvolvering i samspillet med barnet. Det er også viktig å jobbe med kontakten og tilliten mellom terapeut og foreldre.

Ressurser

1. Øberg, G. K., Sørvoll, M., Labori, C., Girolami, G. L. and Håkstad, R. B. (2023) "A systematic synthesis of qualitative studies on parents’ experiences of participating in early intervention programs with their infant born preterm." Frontiers in Psychology 2023 Vol. 14. https://www.frontiersin.org/articles/10.3389/fpsyg.2023.1172578/full

2. Håkstad, R.B. (2018) "Doktorgrad: Samspill og gjensidighet i fysioterapi til for tidlig fødte barn og deres foreldre." Fysioterapeuten 5-2018.
https://fysioterapeuten-eblad.no/dm/fysioterapeuten-5-18/28/#zoom=z

3. Berg, R.C. & Munthe-Kaas, H. (2013) "Systematiske oversikter og kvalitativ forskning." Norsk Epidemiologi 2013; 23 (2): 131-13.
https://www.ntnu.no/ojs/index.php/norepid/article/view/1634/1522

4. Universitetet i Oslo (2022) "Ulike typer kunnskapsoppsummeringer." Universitetsbiblioteket. https://www.ub.uio.no/skrive-publisere/for-forskere/systematiske-kunnskapsoppsummeringer/typer.html